KAMPEN OM RUSPOLITIKKEN

Hovedmotsetningene i ruspolitikken kommer klart fram av to ulike dokumenter som nylig er offentliggjort. En kommisjon av prominente latinamerikanere står bak en rapport som hevder at “krigen mot narkotika» er totalt mislykket og krever en ny kurs, mens den årlige rapporten fra INCB i Wien ikke ser andre feil ved forbudspolitikken enn at den ikke gjennomføres med tilstrekkelig styrke og konsekvens.

Det bør ikke overraske noen at FNs dinosaurbyrå holder krampaktig fast ved den politikk byrået har forvaltet i førti år. Når vi registrerer at byråkratene der også i år avviser ethvert alternativ til forbud, straff og maktbruk, og fortsetter å komme med skarpe angrep såvel på utdeling av sterile sprøyter som på avkriminalisering av cannabis, må vi lure på hvor lenge en feilslått politikk må forsvares før fornuften tar over, men vi kan til gjengjeld glede oss over de mange tegn på at en annen global narkotikapolitikk ikke bare er mulig og nødvendig, men at den er iferd med å tvinge seg fram.

Latinamerikanske land som Mexico, Colombia og Brasil har lenge måttet finne seg i å være åsted for de skarpeste aspektene av «krigen mot narkotika». Her har krigen vært utkjempet med kjemikalier, bomber og skarpe skudd. Landsby etter landsby er rasert mens tilgangen på kokain, heroin og andre forbudte stoffer bare har fortsatt å vokse i likhet med bandittenes skattefrie formuer .

Litt mer overraskende er det nok at en komité ledet av de tidligere statssjefene Ernesto Zedillo fra Mexico, Cesar Gaviria fra Colombia og Fernando Henrique Cardoso fra Brasil og med den peruvianske forfatteren Mario Vargas Llosa så vel som lederen for den internamerikanske menneskerettskommisjonen, Sonia Picado fra Costa Rica, blant sine 17 medlemmer slår fast at krigen mot narkotika er totalt mislykket.

” Forbudspolitikk basert på utryddelse av av produksjonen og forstyrrelse av narkotikastrømmene så vel som kriminalisering av forbruk har ikke ført til de forventede resultatene. Vi er lenger enn noen gang fra den erklærte målsettingen om å utslette narkotika “, heter det i rapporten.

De tre tidligere statslederne har alle en fortid som engasjerte hærførere i krigen mot narkotika, men de har lært av erfaring ikke bare at den gamle strategien ikke gir den tilsiktede effekten, men også at den gir en lang rekke uønskede bieffekter, slik som veksten i organisert kriminalitet, enorme svarte pengestrømmer, bølger av uhemmet vold og økende korrupsjon i politi og tollvesen.

Også i Norge har vi sett en mere åpen debatt om narkotikapolitikken i det siste, men det er langt igjen. Vi kan nok regne med en viss oppmyking, men hittil har ethvert forsøk i den retning, uansett hvor godt faglig begrunnet det måtte være, blitt møtt med blank avvisning fra politisk hold, uansett regjering. Det er derfor ingen grunn til å tro at norske politikere vil vise vei mot en mere fornuftig narkotikapolitikk.

Heller ikke internasjonalt er det tegn på oppmyking i de sentrale institusjonene. FNs narkotikatraktater skal revideres i år, etter en serie drøftinger i de såkalte UNGASS-forhandlingene, men ingenting tyder på at det vil skje omfattende endringer her, til tross for sterk innsats fra organisasjoner som ENCOD. I disse spørsmålene som på så mange andre områder er det USA som sitter med nøkkelen. Det er mulig vi vil se en viss oppmyking under president Obama, men heller ikke han vil våge å utfordre den tungt rotfestede narkokrigen før han ser klar støtte for dette blant velgerne.

Til sjuende og sist er det altså på grasrota endringene må skje. Støtte fra jurister, fagfolk på rusfeltet og statsledere er kjærkomment, men det er grasrota som må føre krigen. Politikerne vil til slutt måtte følge etter.